Urfolk tvinges ut av skogen

Gå til innholdet
Urfolk

38 år etter at Josephine Balinda ble tvangsflyttet, saksøker hun DR Kongo med hjelp fra Regnskogfondet. Etter mange års kamp øyner de diskriminerte pygméene i landet håp om ei bedre framtid.

Tekst: Sofi Lundin

Josephine Muatshi Balinda (50) ønsker at hun klarte å glemme. Lukten av brannrøyk, lyden av desperate rop om hjelp og synet av fremmede menn som satte fyr på huset hennes har forfulgt henne i alle år. Menn i uniform, med kirsebærrøde hodeplagg og dype arr over nesen, var sendt på oppdrag fra myndighetene i landet som en gang var Zaire.

Josephine sitt hus var et av mange som sto i veien for etableringen av nasjonalparken Kahuzi-Biega (PNKB) øst i landet. I 1975 måtte hun derfor forlate plassen hvor familien hennes hadde bodd i generasjoner.

I dag, snart 40 år senere, leter hun fortsatt etter en plass å bo. I Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) har krig og konflikter, industriell tømmerhogst og utvidelse av naturvernområder tvunget tusenvis av urfolk til å forlate landområder de har bodd på i mange generasjoner.

Hvileløs vandring i år etter år

Josephine tilhører Mbuti, også kalt Bambuti, som er en samlebetegnelse for flere pygmégrupper som holder til i Ituri-skogen i den nordøstlige delen av landet. Det sies at bambutiene var de de første innbyggene i Sentral-Afrikas skoger. De har levd i og av skogen i 50 000 år.

– I skogen hadde vi alt. Nå har vi ingenting. Vi har vandret, år etter år, for å finne en plass å bo. Siden vi ble kastet ut fra skogen har vi levd i dyp fattigdom. Hver dag er en kamp for å overleve, sier Josephine og presser hendene så hardt sammen at fingertuppene blir hvite.

I skogen hadde vi alt. Nå har vi ingenting. Vi har vandret, år etter år, for å finne en plass å bo. Siden vi ble kastet ut fra skogen har vi levd i dyp fattigdom. Hver dag er en kamp for å overleve

Josephine Muatshi Balinda

Josephine er i hovedstaden Kinshasa for første gang. Sammen med pygméer fra flere provinser i landet skal hun delta på en festival som arrangeres av Regnskogfondets partner, nettverksorganisasjonen DGPA (bevegelsen for urfolksgrupper).

Dans, musikk og lidelseshistorier

Festivalen i Kinshasa er en del av DGPAs mangeårige engasjement for pygméers rettigheter. Urfolkene er utsatt for omfattende diskriminering i alle land de bor i. I DR Kongo er de nær rettsløse.

– De har ikke noe rettsvern. De er den fattigste og mest diskriminerte folkegruppen i landet. Samtidig besitter de en særegen kulturell rikdom, sier landkoordinator for DGPA, Patrick Saidi Heme.

DGPA arbeider for pygméers rettigheter gjennom å fremme lovforslag, lokale prosjekter, som kartlegging av lokalsamfunnene. På festivalen skal musikk, dans og diskusjoner gi et innblikk i pygméenes rike kultur og verdifulle tradisjoner, men også belyse den omfattende diskrimineringen pygméer utsettes for.

Festivalen har samlet pygméer fra store deler av landet. Selv om de er adskilt fra hverandre gjennom både avstander og språkbarriere, kaller hverandre ved ulike navn og lever i forskjellige miljøer og med ulike utfordringer, har de en rekke fellestrekk. De har alle unik kunnskap om dyre- og planteliv. De er tradisjonelt jegere og sankere, og skogen er kilde til mat, medisiner, tro og kunnskap. Den særegne musikken og dansen er kjernen i livene deres. Og alle er utsatt for omfattende diskriminering, både på lokalt og nasjonalt plan.

– Det finnes lover her i landet, men ingen som beskytter oss pygméer. En mann i landsbyen min hadde nettopp begravd sin far i skogen da politiet kom og spurte etter mat. Mannen, som verken hadde mat eller penger å gi, ble skutt og hardt skadet. Politimannen nektet straffeskyld, siden han mente at han ikke hadde skutt et menneske, sier Regine Mboyo (38), som kommer fra området Lake Tumba i den nordvestlige provinsen Equateur.

Hun er født og oppvokst i regnskogen og beskriver hverdagen som en stadig kamp for annerkjennelse og respekt.

Kolonitida forandret alt

Mange bantuer, som er majoritetsfolkegruppen i Kongo, utsetter pygméene for daglig diskriminering. I landsbyen til Regine er halvparten pygmeer og halvparten bantuer.

– Bantuene er jordeiere og pygméene arbeider på deres mark for så godt som ingen penger. Man kan si at vi er skogens slaver. Vi betraktes som urene. Det er helt utenkelig for en bantu å spise mat som en pygmékvinne har laget. En bantu kan aldri ha en åpen relasjon til en pygmé, noe som gjør at mange har hemmelige forhold til pygmékvinner, som ofte blir utnyttet seksuelt. Som følge blir kvinnene ofte gravide og barna som fødes vil aldri bli sosialt aksepterte. Hverdagen for oss er preget av trusler, redsel og forsvarsløshet. Vi betraktes ikke som mennesker, sier Regine.

Bakgrunnen til tross, Regine har utstråling og smiler stort og ofte. Hun har mange tøffe år bak seg, men har likevel vært heldig. Faren jobbet som embetsmann i distriktet og datteren hans fikk dermed muligheter som de færreste pygméjenter får. Utdannelsesnivået blant pygméer er generelt lavt og det er høyst uvanlig at jenter får skolegang.

– Jeg var heldig som fikk gå på skolen. I dag driver jeg en kvinneorganisasjon og er i tillegg distriktsrepresentant for DGPA. Jeg har fått bred kunnskap om lover relatert til urfolks rettigheter, noe som jeg bruker aktivt for å hjelpe skogsamfunn i dag.

Regine kjenner ingen som liker å bli kalt for pygmé, siden betegnelsen i dag er forbundet med verdiløshet. Men slik har det ikke alltid vært, forteller Kevin Sasia i Regnskogfondets Sentral-Afrikaavdeling.

Loven, som deler inn skogen i ulike soner for vern, kommersielt- og lokalt bruk, ble opprettet uten innspill fra eller hensyn til verken sivilsamfunnet eller urfolksamfunn

Patrick Saidi Heme

– Tidligere levde bantuer og pygmeer et relativt harmonisk liv side om side. Pygmeer åpnet skogområdene sine for bantuer som ønsket å dyrke jord. Byttehandler var vanlig, og pygmeenes kunnskap om jakt og medisiner var respektert og verdsatt. Slik fortsatte det helt til europeerne kom til Kongo.

Fordi pygmeene bodde dypt inne i skogen, var det bantuene de belgiske koloniherrene traff. Bantuene fikk etter hvert enkelte praktiske oppgaver, som skatteinnkreving. Med tiden begynte de å betrakte kolonistene som moderne og forlokkende. Diskrimineringen av pygmeer ble vanlig, og holder stand i dag – lenge etter at koloniherrene forlot landet.

Ble sviktet av Verdensbanken

Etter at borgerkrigen tok slutt i 2002, begynte arbeidet med å gjenoppbygge landets politiske institusjoner og økonomi. Samme år kom den første skogloven.

– Loven, som deler inn skogen i ulike soner for vern, kommersielt- og lokalt bruk, ble opprettet uten innspill fra eller hensyn til verken sivilsamfunnet eller urfolksamfunn. Resultatet ble et rammeverk som ikke gjenspeiler realitetene på bakken, mener Patrick Saidi Heme i DGPA.

Staten eier all jord i landet. Verdensbanken, som har stor innflytelse på hogstpolitikken i Kongo som myndighetenes finansieringskilde, sto i spissen for utarbeidelsen av den nye skogloven. I 2005 gikk en gruppe urfolksaktivister sammen for å klage på Verdensbankens skogpolitikk, som ikke tok hensyn til urfolks behov, rettigheter og kunnskap. I 2007 ga Verdensbankens uavhengige inspeksjonspanel klagen fullt medhold, og kunngjorde at Verdensbanken og andre sentrale aktører ikke hadde tatt miljøhensyn og sørget for å beskytte urfolks rettigheter.

– Vi har blitt truet av Verdensbanken flere ganger, men vi har aldri gitt opp. Følgene av at lokalbefolkningen presses ut av sine områder er mange. Det fører til miljøødeleggelser, konflikter, brudd på menneskerettigheter og ikke minst økt fattigdom, sier Théophile Gata Dikulukila, som i en årrekke har arbeidet for Regnskogfondets kongolesiske partnere.

I 2005 var Dikulukila aktiv i etableringen av et omfattende kartleggingssystem som i dag kan være et viktig redskap for å få anerkjent urfolks rettigheter overfor myndighetene og hogstselskaper.

– Formålet med prosjektet, som vi kaller for deltakende kartlegging, var å lage detaljerte kart som viser hvor det bor folk, hvor det dyrkes jord, hvor jakt og fiske pågår og så videre. Myndighetenes kartlegging av skogene viste tidligere ingen tegn på menneskelig liv. Vi ønsket å bevise det motsatte, sier Dikulukila.

Kartleggingen skjer i tett samarbeid med lokalsamfunn ved hjelp av GPS.

– Det er lokalsamfunnene som kjenner skogen best, og kartene er bevis på deres eksistens. Målet er nådd når landets skogpolitikk sikrer en rettighetsbasert, bærekraftig forvaltning av skogen, sier han.

Myndighetene har ikke ennå tatt innover seg hvor avgjørende anerkjennelsen av skogsamfunns rettigheter er for en bærekraftig regnskogsforvaltning. Det er derfor en akutt fare for at skogområder kan bli delt ut til hogstselskaper og andre aktører uten hensyn til urfolk og andre lokalsamfunn som bor i og bruker skogen. Ingen av Kongos internasjonale partnere, deriblant Norge, har påpekt dette som et problem, og det er dermed en fare for denne praksisen vil gå sin vante gang.

Kongo kan få sin første urfolkslov

Aktivistgruppen som gikk til sak mot Verdensbanken startet det som i dag er nettverksorganisasjonen DGPA. I tett samarbeid med blant annet parlamentarikere, står organisasjonen bak et utkast til DR Kongos første urfolkslov, som i 2011 ble lagt fram av en parlamentarisk komité. Siden har lovutkastet blitt gjennomgått av internasjonale organisasjoner, myndighetene i DR Kongo, sivile aktører og urfolkgrupper på lokalt nivå. Lovforslaget ble ferdigstilt sommeren 2014 og venter på behandling.  

Bruno Lapika Dimomfu er en av parlamentarikerne som er aktivt engasjert i arbeidet med urfolksloven. Han er utdannet antropolog og har engasjert seg for pygméers rettigheter gjennom mange år.

– Vi parlamentarikere har urfolk å takke for stemmene de har gitt oss. Vi kan ikke bare gi dem stemmerett og utnytte dem ved valg. Vi må gi dem rettigheter på lik linje med resten av befolkningen. Målet er nå å få på plass en lov som vektlegger internasjonale menneskerettigheter, urfolks rett til egne landområder og deres rett til konsultasjon og samtykke før det tas beslutninger som omhandler områdene deres, sier Lapika Dimomfu.

I 2011 ble nabolandet Kongo Brazzaville det første landet i Afrika som fikk en urfolkslov. Den har så langt ikke gjort særlig mye for landets urfolk.

– Å få en lov på plass er bare begynnelsen. Utfordringene ligger i å få den til å fungere i praksis. Vi har fått erfare at folk flest, både myndighetene, politikere og ikke minst urfolk selv, vet alt for lite om loven. Det gjør arbeidet vanskelig, sier Roch Euloge N’zobo, daglig leder i OCDH, en menneskerettighetsorganisasjon i Kongo Brazzaville.

Dokumenterer virkeligheten

DGPA har prioritert innspill og engasjement fra lokalbefolkningen i arbeidet med å få på plass et lovforslag. Det deltakende kartleggingsprosjektet, så vel som et omfattende deltakende videoprosjekt, har vært viktige verktøy.

– Videoprosjektet fremmer dialog om diskriminering mellom bantuer og pygméer. Hele urfolksamfunn oppfordres til å delta og alle får sjansen til å fortelle, foran kameraet, hvilke utfordringer de lever med, sier Kevin Sasia i Regnskogfondet.

Prosjektet har skapt forståelse mellom bantuer og pygméer, som tidligere aldri snakket sammen. Filmene hjelper de to gruppene til å forstå konflikten mellom dem og målet er å finne årsakene til diskrimineringen. Filmene er blitt vist for både politikere og diplomater for å argumentere for den kommende urfolksloven.

Vi kan ikke lenger benekte at pygméene var de første innbyggene i vårt land og vi bør innse at vi stjeler ting vi ikke har rett på. Det er en selvfølge at de skal ha samme rettigheter og plikter som andre. Vi har mye å lære fra deres livsstil, respekt og åpenhet

Modeste Bahati Lukwebo, arbeidsminister

– Hvis alt går som planlagt har vi en ny lov på plass allerede i slutten av året. Etter mange års arbeid har vi har kommet et godt stykke på vei, men dette handler om så mye mer enn selve loven. Det gjelder å finne røttene til problemene og det er det vi prøver å gjøre, sier Sasia.

– Vi stjeler fra pygméene

ILO-konvensjon nr. 169 er foreløpig det eneste internasjonale rettslige instrumentet som direkte omhandler vern av urfolk. Hovedprinsippet er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet. Lapika Dimomfu mener det er beklagelig at ILO-konvensjonen nr. 169 ikke er blitt ratifisert av DR Kongo.

– Jeg tør ikke å svare på hvorfor det ikke har skjedd tidligere, men det er unektelig ikke uproblematisk å få den ratifisert. Det er en rekke faktorer som gjør det vanskelig, blant annet lovene som omhandler landrettigheter. Jobben vår nå er først og fremst å sørge for at pygméene, som har mistet sine landområder, blir kompensert, sier Lapika Dimomfu, og understreker at rettigheter til utdanning, helsetilgang og inkludering er andre viktige områder.

Arbeidsminister Modeste Bahati Lukwebo er enig. Sammen med andre politikere er han på plass på festivalen for å vise sin støtte.

– Vi kan ikke lenger benekte at pygméene var de første innbyggene i vårt land og vi bør innse at vi stjeler ting vi ikke har rett på. Det er en selvfølge at de skal ha samme rettigheter og plikter som andre. Vi har mye å lære fra deres livsstil, respekt og åpenhet, sier arbeidsministeren.

Saksøker myndighetene

Det er ikke stille i mange minutter mellom hver danseforestilling. Dansen, musikken og klærne varierer avhengig av hvilken del av landet pygméene kommer fra. Dansen forteller historier fra hverdagslivet, musikken er poetisk. Plutselig reiser en gruppe parlamentarikere seg og begynner å danse.

Josephine Muatshi Balinda står sammen med Maregani Rukera (50). I 2008 gikk Josephine, Maregani og noen andre fra samme landsby til kamp mot myndighetene, 33 år etter at de ble kastet ut fra sine hjem da nasjonalparken Kahuzi-Biega ble opprettet. For et par år siden kontaktet de ERND Foundation, en miljøorganisasjon som støtter urfolksamfunn som vil hevde sine landrettigheter overfor myndigheter og industrielle hogstselskaper. Organisasjonen, som er en av Regnskogfondets partnere i DR Kongo, har ved hjelp av et nettverk av lokale jurister tatt saken til retten i Kinshasa.

– Vi krever rettferdighet. Vi vil ha skogen vår tilbake. Siden vi ble jagd bort fra våre hjem har jeg verken penger eller helse. Myndighetene ga oss en liten jordflekk, men den er for liten til at vi skal kunne dyrke noe. Nå jobber jeg på andres felt for fire kroner dagen, sier Maregani.

Det er første gang Josephine og Maregani er i byen. De håper festivalen skal sette lys på alle de utfordringene pygméer lever med i dag.

– Jeg var tidligere gift og fikk ti barn med mannen min. Nå er han død og bare to av barna mine lever. Jeg har ikke råd til medisiner og behandling. I skogen fikk vi medisiner fra naturen. Etter at vi ble tvangsflyttet, har mange kvinner måtte prostituere seg for å overleve. Det er et fattig og ensomt liv, men takket være rettshjelpen vi får nå, føler jeg håp. Jeg ber hver dag for at framtiden skal være med meg, sier Josephine.

– Selv en fugl lever et bedre liv enn oss. Den er fri. Vi lever som fanger, mener Maregani.