Kan regnskogen reddes i et møterom?

Gå til innholdet
Regnskogens framtid avgjøres av dresskledde menn og kvinner i lukkede møterom under klimaforhandlingene.

Under klimaforhandlingene krangler byråkrater og ministre om hvordan regnskogene skal reddes og hvem som tar regningen. Samtidig har en indianergruppe i Peru bevart regnskogen i 31 år – uten å kreve en krone.

Det er 1. desember 2012, men i møterom 4 i Qatar National Conference Center er det ingen førjulsstemning. Forhandlingene om en internasjonal avtale for regnskogbevaring (REDD+) er fastlåste. Delegatene innser at de for første gang siden skogforhandlingene startet på Bali i 2007, trolig blir nødt til å utsette viktige spørsmål til neste klimatoppmøte i Warszawa.

– Ingen av oss hadde håpet på dette utfallet, og jeg regner med at vi er like skuffede alle sammen, sier Peter Graham, en av ordstyrerne for klimakonvensjonens vitenskapskomité, SBSTA, som har hatt ansvaret for å lage utkast til en avtale ministrene kan slutte seg til noen dager senere.

"Share the ride, cut the carbon"

Nå må ministrene selv løse flokene som blant annet dreier seg om hvordan redusert avskoging skal måles. De må også angripe den største elefanten i rommet: Hvem som skal betale skoglandene for å la skogen stå? Delegatene takker for god møteledelse, før de tusler ut til bussene som skal frakte dem tilbake til hotellene sine. «Share the ride, cut the carbon», står det på bussene som går på tomgang utenfor konferansesenteret.

Mye oppleves som paradoksalt under FNs klimatoppmøte i landet som slipper ut mest CO2 per innbygger i hele verden. For eksempel at regnskogene skal reddes i konferansesaler og møterom. Hvordan innholdet i forkortelsen REDD+ brytes opp i så mange forkortelser at du skal være møteveteran før du skjønner hva som egentlig diskuteres. Hvordan USA og Brasil skal ha satt skogavtalen i fare ved at de kranglet så busta føyk om hvorvidt ordet «the» skulle være med i en bestemt setning i avtaleutkastet eller ikke. Hvordan framgangen skjer med museskritt når alle er enige om at verden må kutte drastisk i utslippene sine før 2020 for å unngå en global oppvarming på over to grader. Et mål man ikke når uten å stanse regnskograsering.

Klokka tikker ubønnhørlig. Og i en sal dypt inne i et av verdens største konferansesentre blir dette med ett så tydelig. En kvinne fra øystaten Kiribati stiller seg bak mikrofonen og ser utover forsamlingen før hun med skjelvende stemme sier: 

– Vårt folk kjemper for å overleve. Kiribati er i ferd med å synke i et hav som stiger. 

Kvinnen forteller om følelser av bitterhet og urettferdighet. Det er jo ikke øystatens 103 000 innbyggere som bidrar til klimaforandringene. En mann fra Tuvalu tar ordet etter henne, og budskapet hans er krystallklart: 

– Enten forandrer dere levemåte eller så synker vi. Vårt folk står i frontlinjen i klimakampen, og vi har ingen steder å flykte. 

Nå sitter kvinnen fra Kiribati ved siden av ham og gråter.

– Vi vil alltid forsvare vår mor

Det er drøyt tre uker tidligere. I den lille landsbyen Dulce Gloria i østlig peruansk Amazonas står Pedro Montelouisa Romaina og snakker om en annen gruppe mennesker som lever i frontlinjen. Han er sjef for en vaktpost som overvåker en av noen få elver som fører inn i Reserva Territorial Murunahua. Der bor de isolerte. Indianere som vet at omverdenen eksisterer, men som ikke vil ha noe med den å gjøre.

Romaina og hans menn stanser og snur alle som måtte ta seg oppover elva. Sistemann var en italiensk eventyrer som ble sendt hjem med fly for bare få dager siden. Mer alvorlige trusler finnes i form av oljeselskap, tømmerhuggere og infrastrukturprosjekter.

– Dessverre er det ingen kontrollsystemer for beskyttelse av isolerte i Peru, men vi har laget en manual for hvordan slike kontrollsystemer bør fungere, sier Romaina.

For urfolk er skogen vår mor og vårt marked. Uten skogen får vi ikke laget åkrer, vi kan ikke holde dyr og vi får ikke materiale til kanoene og husene våre

Alindo Ruiz Santos

Det vesle samfunnet på 493 asheninka-indianere har en lang tradisjon både for å ta vare på de isolerte og skogen som omringer dem alle. Skogen er nemlig nøkkelen til liv både for de isolerte og for Dulce Gloria. Landsbysjef Alindo Ruiz Santos’ bestefar tok seg opp bakken fra elva 8. oktober 1981 som en av de aller første. Han ryddet en åkerlapp og la med det grunnlaget for Dulce Gloria. I dag står landsbyen som et levende bevis på at urfolk er skogens mest effektive beskyttere.

– For urfolk er skogen vår mor og vårt marked. Uten skogen får vi ikke laget åkrer, vi kan ikke holde dyr og vi får ikke materiale til kanoene og husene våre. Derfor vil vi som samfunn forsvare vår skog, slår den 27-årige landsbysjefen fast.

Rundt ham løper noen barn med slitte, vestlige t-skjorter. I motsetning til de isolerte er ikke Dulce Gloria upåvirket av det moderne samfunnet. Det står til og med noen lyktestolper langs den gressbelagte småflyrullebanen, men de lyser aldri. Ingen later til å savne det. Det er sola, ikke elektrisitet, som styrer døgnrytmen i Dulce Gloria. Dagen er over ved solnedgang klokka sju. Noen bål knitrer i nattemørket og babygråt kan høres fra noen av hyttene i det mødrene legger dem for natta. Deretter senker det seg en stillhet som gradvis brytes av den omkringliggende skogen som nå våkner til liv.

Utålmodighet i Doha

I Doha summer det også av liv. Heldagskonferansen Forest Day er i full gang i det staselige Rennaissance Hotel. 700 eksperter, aktivister og beslutningstakere diskuterer hvordan bedreskogforvaltning kan redde klimaet vårt. Foredrag holdes og visittkort utveksles. Det er sjette gang Forest Day avholdes i tilknytning til FNs klimatoppmøte. Det ryktes at konferansen var mer matnyttig i sine første leveår, at den nå er blitt «for offisiell». Byråkrater og forskere preger årets paneldebatter.

Igjen er det penger som diskuteres. Naoko Ishii, administrerende direktør i Global Environment Facility (GEF), takker Norge for å gi tre milliarder kroner årlig til regnskogbevarende  tiltak – før hun sier at det trengs mer penger og større politisk handlekraft før vi får resultater som monner. Det snakkes om 170 milliarder kroner årlig. Hans Brattskar i Miljøverndepartementet er utålmodig. Han minner om togradersmålet og hvordan REDD+ spiller den nevnte avgjørende klimarollen fram mot 2020. Brattskar appellerer innstendig om at skogforhandlingene ikke kompliseres i for stor grad.

– Ting er kompliserte nok som de er. Vi må nå forfølge alle alternativer for finansiering, og vi må være pragmatiske. Det som iverksettes av REDD+-tiltak før 2020 kan ha en enorm betydning for framtida til planeten vår. 

Hører prat om mange skogpenger

Det er ikke ofte landsbysjefen i Dulce Gloria blir svar skyldig, men nå ser han spørrende ut og rister lett på hodet. Vi vil vite om han har hørt om den årlige konferansen hvor verdens toppledere møtes for å diskutere hvordan planetens regnskoger skal bevares. Det er åpenbart langt fra Dulce til Doha. Men setter du deg i et småfly og peiler ut kursen vestover, vil det endeløse teppet av skog etter en times tid brytes av byen Pucallpa, som er på størrelse med Bergen. Og der, kan landsbysjefen fortelle, snakkes det om penger. Mye penger.

Man hører prat om alle disse pengene som skal gå til skogbevaring. Men her ute merker vi ikke noe til det

Alindo Ruiz Santos

– Man hører prat om alle disse pengene som skal gå til skogbevaring. Men her ute merker vi ikke noe til det, sier Alindo Ruiz Santos.

Han gir ingen uttrykk for bitterhet. Den type bitterhet man kan se i et menneske som mener penger er viktig, og som ikke har fått sin rettmessige del av kaka. Så er heller ikke begrepet «penger» noe Santos bruker. Han snakker i stedet om «fordeler», og landsbysjefen er krystallklar på at fordelene med en skogbevaringsplan bør tilkomme de som ikke hogger ned skogen.

– De som lager denne planen bør forstå at vi alltid har forsvart skogen, og vi bør anerkjennes for det. Vi er opptatt av at våre barn vokser opp med skogen og at luften er ren for alle. Vi vet også at dersom skogen forsvinner blir det varmere.

«Historisk øyeblikk» og «vakre lokaler»

Det er 8. desember og jubelen står i taket i Qatar National Conference Center. Det var på hengende håret, men nå er det oppnådd enighet om en videreføring av Kyotoprotokollen. Superlativer slenges i øst og vest. Om et historisk øyeblikk. Om fantastiske arrangører. Ja, og for ikke å glemme møterommet; «dette konferansesenteret er blant verdens beste, og et vakkert arkitektonisk landemerke», sier Abdulaziz Bin Ahmed Al-Malki fra arrangementskomiteen til COP18s offisielle nettside.

Naturvernforbundet kan styre sin begeistring både for lokaler og lovnader. De kaller resultatet «magert» og klimaregelverket fram mot 2020 «svært svakt». Regnskogpengene ble ikke lagt på bordet denne gangen heller. Forhandlerne ble ikke enige om hvordan klimagasseffekten av regnskogbevaring skal måles, hvordan skoglandene skal svekke drivkreftene bak avskogingen eller hvordan menneskerettigheter skal sikres sammen med skogen. Men det vi kan kalle et «lite framskritt» skyldes de tre ordene «non-carbon benefits», som nå er tatt inn i forhandlingsteksten og dermed er noe forhandlerne må forholde seg til når de møtes igjen i Warszawa i desember.

Inviterer FN-toppene til Dulce

Lite vet landsbysjef Alindo Ruiz Santos at tre ord i et dokument kan få betydning for ham, hans kone, familie, venner og ikke minst «brødre og søstre i skogen» – de isolerte. Men «non-carbon benefits» betyr i praksis at REDD+-pakken ikke lenger bare dreier seg om karbon, altså om å la trærne stå og ingenting annet. Nå skal det også forhandles om hvordan urfolks levesett og rettigheter skal bevares sammen med trærne.

Men du trenger ikke fortelle Santos at de isolerte har rettigheter som bør bevares. For det første er det ikke et spørsmål om bør, men om må. For det andre har han visst det hele livet.

– De isolerte er der ute, i deres hjem. Vi som samfunn respekterer det. Vi kan ikke tvinge dem til å komme ut. Vi har våre vaner, de har sine vaner. Vi forsvarer deres rett til å ha dem, og hvis Gud vil kommer de også i framtida til å være der ute og leve slik de ønsker. Vi skal uansett fortsette å forsvare dem. Det samme skal de gjøre med skogen som livnærer dem alle.

Santos ser lyst på framtida, og håper Dulce Gloria skal bli et hjem for flere enn de 47 familiene som bor der i dag. Han håper de kan få muligheter til utdanning utover vanlig skolegang, for da kan de styre flere av sine egne saker. Så håper han også noen av de som forhandler om skogbevaringsplanen kommer på besøk en dag.

– Kanskje de ikke tror på oss. Da er de hjertelig velkomne hit for selv å se hvordan vi forsvarer skogen i praksis. Vi vil ikke lure noen, sier den unge landsbysjefen.

Klimaforhandlingene fortsetter i Lima, Peru, i desember 2014, før det forhåpentigvis ender med en nyklimaavtale i Paris 2015.

Klimasatsingen REDD

  • Fordi regnskogen binder opp store mengder karbon, står avskoging for om lag 15 prosent av verdens klimagassutslipp.
  • Klimaprogrammet Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation (REDD) tilbyr skogland penger for å la skogen stå framfor å hugge den ned.
  • REDD+ er en videreutvikling som går lengre enn tiltak mot avskoging, og skal også belønne bevaring og fortetting av eksisterende skog.
  • Norske myndigheter har satt av opp til tre milliarder kroner årlig til REDD-arbeid.