Lager kart mot hogst

Gå til innholdet
GPS

– Vi er ikke her for å gi dere verken skole eller penger. Vi er her for å hjelpe dere med å lage et kart. Kartet skal forhåpentligvis kunne bidra til å sikre at skogen deres ikke forsvinner, sier Barthélemy Boika Mahambi .

Mye er uavklart rundt hvem som i framtida kommer til å eie skogene i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo). Hva har en liten landsby å stille opp med i et land der myndighetene er i ferd med å implementere ny skoglov? Der store tømmerselskaper er på vei inn for full fart?

Myndighetene skal dele opp landet i ulike soner for verneområder, jordbruk, hogst og gruvedrift. Disse sonene overlapper ofte med lokalbefolkningens tradisjonelle områder, noe som kan føre til konflikter og at lokalbefolkningen presses ut. At Ikala ligger midt i en tømmerkonsesjon gjør ikke situasjonen lettere.

– Lokale kart kan bli et viktig hjelpemiddel i kampen for at skogen ikke skal forsvinne foran øynene på innbyggerne.

Barthélemy Boika Mahambi, eller Barth (44), har nettopp reist den lange veien fra Kinshasa til Ikala. Han er spesialist på kartografi i nettverket Réseau Ressources Naturelles (RRN), Regnskogfondets største samarbeidspartner i DR Kongo. De neste dagene skal han og en håndfull kolleger gjennomføre en workshop sammen med Ikalas innbyggere. Målet er å lage kart over området landsbyen tradisjonelt har rettigheter til – ved hjelp av lokal kunnskap og et par kasser fulle av GPS-er.

Bevis på bruksrett

Barth forteller at kartet skal brukes til to ting:

– For det første for å vise for hogstselskapet Compagnie des Bois (CB), som har hogstkonsesjonen i området, hvor landsbyens grenser går.

Selskapet har ikke lov til å hogge på områdene til Ikala eller andre landsbyer uten deres samtykke, men dette blir sjelden respektert hvis landsbyene ikke kan bevise hvor grensene går.

– For det andre skal kartet brukes overfor Kongos myndigheter for å vise hva lokalbefolkningen bruker skogen til.

At det faktisk bor folk i skogen kommer ikke alltid så høyt opp på den politiske dagsordenen når ressursene skal fordeles. Slike kart kan hjelpe på det

Barthélemy Boika Mahambi

Myndighetene i DR Kongo jobber med å sette en ny skoglov ut i live, og det er stor rift om landets naturressurser.

– At det faktisk bor folk i skogen kommer ikke alltid så høyt opp på den politiske dagsordenen når ressursene skal fordeles. Slike kart kan hjelpe på det, forklarer Barth.

Plaststoler, tavle og GPS

Ikala ligger langs elven Lukenie i provinsen Bandundu, dypt inne i DR Kongos regnskog. For å komme dit må man kjøre småfly, båt og motorsykkel langs smale stier fra hovedstaden Kinshasa. Landsbyens innbyggere er fordelt på fire forskjellige klaner, og husene er spredd over et større område.

Et stort tre ved siden av høvdingens hus sørger for møtelokalet, og alle deltakerne på workshopen samles i skyggen under den store trekronen. Folk kommer bærende på egne plaststoler mens Barth og hans kolleger rigger til en flippover. I løpet av fire dager skal landsbybeboerne lære å tegne kart, de skal lære å håndtere en GPS – og de skal ut i skogen for å bruke den.

Alle må med

Den første dagen velges rundt 50 personer fra Ikala ut til å delta på workshopen.

– Er det kvinner med på alle gruppene? roper Barth.

Klanene deles inn i egne grupper og det skal være både kvinner og menn på hvert team. Høvdingene fra nabolandsbyene er også invitert. De setter seg bakerst og følger med på diskusjonene under treet. Deres landsbyer grenser opp til Ikala, så for at kartet skal bli korrekt må også de være enige i hvor linjene skal trekkes på papiret og tastes inn på GPS-ene.

På kartet skal alle stier, elver og små drikkevannskilder med. Det skal også gravplasser, dyrket mark og jaktområder. Hver klan har sine egne rettigheter knyttet til skogen. Gruppene går hvert til sitt for å tegne sine aller første skisser, før de samles inn og sammenliknes. Det oppstår ofte uenighet underveis, men det er viktig at alle blir enige om kartet etter hvert som prosessen skrider fram.

– Skal innbyggerne ha noen sjanse overfor hogstselskaper og myndigheter, må de stå samlet, sier Barth.

Det er derfor Barth gjennomfører workshopen slik. Alle må være informert, alle må samtykke. Metoden kalles deltakende kartlegging og brukes stadig mer i mange regnskogsland for å hjelpe lokalbefolkningen til å beholde, eller endelig få formelt godkjent, rettighetene til jorda si.

Når de er ferdige med å tegne, blir klanenes kart satt sammen til ett stort og hengt opp på tavla. Lederne kommer opp hver for seg og forteller hva de har tegnet inn.

Ut i skogen for å måle

Workshopen avsluttes med at gruppene går ut i skogen og plotter inn GPS-koordinatene for alt som er tegnet på kartet. For hver koordinat som skal legges inn stopper gruppen opp, trykker på GPS-en og skriver ned detaljene for akkurat dette stedet. Om det er en elv, en sti, en gravplass, en maniokåker eller grensen til en nabolandsby.

Skal innbyggerne ha noen sjanse overfor hogstselskaper og myndigheter, må de stå samlet

Barthélemy Boika Mahambi

Til slutt samles alle koordinatene og informasjonen inn, og Barth og hans team reiser tilbake til Kinshasa for å sette sammen et kart basert på målingene. Når det er gjort reiser de tilbake til Ikala og presenterer det for innbyggerne. Feil på kartet blir da rettet opp i plenum. Til slutt lages det helt ferdige kartet som innbyggerne får.

– Denne prosessen kan til sammen ta noen måneder, sier Barth

Kanskje ødelagt om 20 år

Barth har drevet med deltakende kartlegging siden 2006. Han har troen på at det skal hjelpe lokalbefolkningen til å bevare skogen sin.

– Her i DR Kongo blir lokalsamfunnene altfor ofte overkjørt av hogstselskapene og glemt av staten. Det er viktig at de får et alternativ til det, sier han engasjert.

På grunn av de væpnede konfliktene som herjet DR Kongo fram til år 2002 har skogen fått stå så godt som uberørt fram til nå. Sammenlignet med andre regnskogsområder har avskogingen historisk sett vært lav, men behovet for utvikling etter krigens slutt har ført til et enormt press på skogen.

– Om ti til tjue år kan regnskogen være ødelagt av industriell hogst. Vi må forhindre det nå mens vi kan, sier Barth.

Stemmen hans er hes etter å ha ledet den fire dager lange workshopen.

– Jeg elsker jobben min, men nå gleder jeg meg til å komme tilbake til kona og barna i Kinshasa. Det blir ikke så mye tid til å se dem, nei, sier han.