Knallhard kamp om skogen

Gå til innholdet
Forskere frykter at over halvparten av skogen på Papua Ny-Guinea vil forsvinne i løpet av få år.

Med gull i blikket strømmer tømmerselskapene til skogkledde Papua Ny-Guinea, og halvparten av den tilgjengelige regnskogen står i fare for å forsvinne. Men papuanerne er ikke villige til å gi fra seg skogen uten kamp.

Ved første øyekast er Papua Ny-Guinea som et paradis på jord. Den frodige regnskogen omringer de små, pittoreske landsbyene som ligger som perler på en snor langs det turkise havet. Trærne svaier i vinden mens middagen koker i grytene på bålet. Barna springer etter de små grisungene som hyler og grynter mens de blir jaktet på.

Her finnes ikke strøm eller innlagt vann så lyden av fjernsynsapparater og kjøkkenmaskiner er fremmed, og når det skal kalles inn til landsbymøte er det mer effektivt å slå på de tradisjonelle trommene enn å ringe med mobiltelefonen som tross alt sjelden har dekning.

I dette paradiset på jord kan det først se ut som naturen står urørt, men da overser man de enorme tømmerbilene og forurensninga i elvene som også har preget dagliglivet til mange papuanere de siste tiårene.

Følte seg lurt

Papua Ny-Guinea er ikke et land man leser mye om i norske aviser. Mest kjent er det nok for antropologene som lar seg fascinere av de over 800 folkegruppene med like mange språk, eller kanskje for biologene som jakter på hittil ukjente dyrearter i den frodige regnskogen på verdens nest største øy, Ny-Guinea.

Men etter at landet ble selvstendig i 1975 begynte flere hogstselskaper å få øynene opp for de urørte naturressursene. Fortsatt står mye av regnskogen frodig og intakt her, men når man bor i et av Asia og Oseanias minst utviklede land kan det være lett å falle for fristelsen når tømmerselskapene står med pengesekken på døra.

Vi ble lovet en skole, innlagt vann og en vei. Men ingenting skjedde

Peter Bunam

Så var også tilfellet for landsbyene rundt Gildipasi. Men da hogsten startet på begynnelsen av 1980-tallet var det ingen som så for seg hvor ille det kom til å bli.

– Vi ble lovet en skole, innlagt vann og en vei. Men ingenting skjedde. Skogen forsvant foran øynene våre, og bulldoserne skremte bort alt dyreliv. Da de begynte å vaske redskapene og lastebilene sine i elvene våre og forurenset dem med olje og fett, fikk vi nok, sier Peter Bunam, en av lederne i lokalsamfunnene som utgjør Gildipasi.

Fikk dramatiske konsekvenser

Tømmerhogsten fikk ikke bare dramatiske konsekvenser for naturen. Med tilgang på penger, men mangel på mat og jobb, oppsto det fort til da ukjente utfordringer som alkohol- og narkotikamisbruk. Som et svar på alle problemene gikk flere av landsbyene til slutt sammen for å forsvare landet sitt.

– Vi innså at vi hadde blitt lurt, sier John Natu som bor i landsbyen Tokain 1.

Og det er en velkjent følelse for mange papuanere. På grunn av regjeringens vanskjøtsel av offentlige tjenester og infrastruktur, inngår ofte lokalbefolkningen på Papua Ny-Guinea forhastede avtaler med tømmer- og gruveselskaper som lover skoler, sykehus, vanntilførsel, hus og gode veier. 61 prosent av befolkningen sliter med analfabetisme, noe som gjør det vanskelig å vite om papiret du signerer på virkelig er så gullkantet som først lovet.

Sluttresultatet blir ofte at regnskogen meies ned med motorsag og bulldosere, og hogsten har vært så omfattende at Ny-Guinea nå opplever en av verdens raskeste avskoginger. Flere forskere har konkludert med at dersom avskogingen fortsetter i samme tempo som i dag, så vil mer enn halvparten av den tilgjengelige regnskogen på Papua Ny-Guinea være tapt innen de neste sju årene. Noe som vil gå hardt ut over landets sju millioner innbyggere som allerede utsettes for en brutal behandling av selskapene som ønsker tilgang på de verdifulle ressursene.

«Dette er en industri som er synonym med politisk korrupsjon. Politiet brukes som bøller overfor lokalbefolkningen, og det pågår en brutal undertrykkelse av arbeiderne og de som stiller spørsmål ved virksomheten. Samtidig ødelegger virksomheten lokalsamfunnenes matressurser, vannforsyning og kulturelle eiendom», heter det i en rapport utgitt av den australske miljøorganisasjonen Australian Conservation Foundation.

Jaget tømmerselskapet på dør

Og det er slike forhold som gjorde at John, Peter og de andre beboerne i Gildipasi en dag fikk nok. Etter flere år med protester uten å bli hørt, blokkerte til slutt flere av landsbyenes rasende ungdommer en av tømmerveiene. Tømmerselskapet pakket til slutt sakene sine og forlot området. Igjen satt lokalbefolkningen med de brutale konsekvensene. Store deler av skogen var ødelagt, dyrene var forsvunnet og det samme var fisken i elva. Da bestemte de seg for at dette aldri skulle skje dem igjen.

Dyrelivet vendte tilbake så fort lyden av bulldoserne og motorsagene forsvant. Pungdyrene, fuglene og øglene er tilbake i skogen, og ål, reker og krabber er tilbake i elvene

John Natu

Flere av landsbyene gikk sammen og etablerte en verneplan for området som ble undertegnet av tre lokalsamfunn i juli 2003. Landsbyene ble enige om at 1000 hektar skog skulle få stå helt i fred, slik at skogen igjen kunne få vokse seg stor og frodig og forhåpentligvis lokke tilbake dyrene som forsvant da tømmerselskapet gjorde sitt inntog.

– Denne skogen er strengt hellig, og det er forbudt for landsbyboerne å oppholde seg her. Nå har dyrene et sted de kan leve i fred, og først når det er blitt for mange av dem beveger de seg ut slik at vi kan jakte på dem for å få mat, sier Yat Paol – en av lederne i landsbyen Tokain 1.

Verneplanen har vært så suksessfull at den ved to anledninger er blitt fornyet for fem år om gangen – først i 2008 og så i 2013. Omkringliggende landsbyer har latt seg imponere av suksessen og har derfor ønsket å tilknytte seg verneområdet – som dermed utgjør 2000 hektar regnskog i dag. I tillegg har landsbyene opprettet et lignende verneområde for havet og elvene.

– Dyrelivet vendte tilbake så fort lyden av bulldoserne og motorsagene forsvant. Pungdyrene, fuglene og øglene er tilbake i skogen, og ål, reker og krabber er tilbake i elvene, forteller John Natu og smiler fornøyd.

Men selv om tømmerselskapet som herjet regnskogen rundt Gildipasi ble kastet på dør for over 20 år siden, er trusselen mot skogene i Papua Ny-Guinea langt fra forsvunnet. Fortsatt pågår det som mange miljø- og rettighetsorganisasjoner beskriver som «et av verdens største landtyverier».

Glemt av myndighetene

Hele 97 prosent av Papua Ny-Guinea eies av lokalsamfunnene. Men til tross for at eiendomsretten er klar, inngår myndighetene avtaler med hogst- og plantasjeselskaper uten at lokalsamfunnene vet om det eller har gitt sitt samtykke – noe som er i direkte strid med landets lover.

Siden landet ble uavhengig i 1975 har myndighetene fått kritikk for å ha oversett de enorme behovene til sin egen befolkning. For å få tilgang på kapital blir skogen et lett bytte, og myndighetene hevder de har gode intensjoner når de inngår avtaler med multinasjonale selskaper – nemlig å fremme lokal utvikling.

Gjennom såkalte Special Agricultural and Business Leases (SABL) gis selskapene en maksimalt 99-årig lisens for å utvikle jordbruksområder. Med en slik lisens i lomma kan selskapene rydde skog for å anlegge palmeoljeplantasjer eller annen jordbruksvirksomhet, og deretter lovlig selge tømmeret som de ellers ikke ville hatt lov til å hugge. Problemet er imidlertid at de fleste selskapene så pakker sammen, og lokalsamfunnene ser aldri noe til jordbruksområdene.

Papua Ny-Guinea

  • 70 prosent av landet er dekket med regnskog.
  • Har 7 millioner innbyggere, hvorav de fleste er urfolk.
  • Det snakkes over 850 ulike språk i landet.
  • Tømmerhogst, palmeolje og gruvedrift er de største truslene mot regnskogen.

I stedet står de igjen med nedhuggede og utarmede landområder. En studie viser at hele 12 prosent av Papua Ny-Guineas samlede areal er omfattet av slike lisenser.

Som en følge av blant annet denne lyssky virksomheten har tømmerindustrien i Papua Ny-Guinea blomstret de siste årene. Det sveitsiske selskapet SGS, som er leid inn av myndighetene til å overvåke landets tømmereksport, estimerer at verdier for over 306 millioner amerikanske dollar ble tatt ut av regnskogene på Papua Ny-Guinea i 2012. Samtidig har landet de siste årene stått på stedet hvil på en 156. plass av 186 land på FNs levekårsindeks, til tross for de siste årenes boom innen tømmerindustrien.

Utviklingen må gagne folket

«Verdens største landtyveri» har fått flere av landets rettighets- og miljøorganisasjoner til å reagere. Sammen kjemper flere av dem nå for å få kansellert SABL-lisensene og dermed gi skogen og jorda tilbake til sine rettmessige eiere – det papuanske folket.

– Vi sier ikke nei til utvikling. Vi ønsker fortsatt veier, skoler og et godt helsetilbud. Men se på for eksempel veiene som bygges av disse selskapene – de bygges kun for å få tilgang på trærne. Det er ikke snakk om veier som folk trenger for å få fraktet varene sine til markedet, eller veier som er gode nok til å få fraktet syke mennesker raskt til sykehus, sier Rosa Koian som jobber for Bismarck Ramu Group (BRG), en av Regnskogfondets partnerorganisasjoner.

I flere år har BRG og flere av Regnskogfondets andre samarbeidspartnere jobbet for å få lokalsamfunnene til å organisere seg mot truslene, og arbeidet har begynt å gi resultater. Nylig bestemte myndighetene seg for å trekke tilbake 27 av SABL-lisensene som var blitt delt ut. Til sammen dreier det seg om nærmere 31 000 km2 med land, noe som tilsvarer et område på størrelse med Belgia.

Avgjørelsen er et steg i riktig retning, dersom den blir stående.

– Vi vil ikke lenger være vitner til at tømmerselskapene hogger ned skogen og tar all fortjenesten ut av landet. Konsekvensene er tydelige i hovedstaden hvor vi ser hele familier uten tak over hodet fordi skogen ble tatt fra dem. Vi ønsker å få tilbake smilene hos disse menneskene, og da trenger vi en utvikling som gagner dem og ikke tømmerhoggerne, avslutter Rosa Koian.

For John, Peter, Yat og de andre innbyggerne rundt Gildipasi er håpet at skogen får stå, og at de kan fortsette å leve i den – og av den.