Vokter de isolertes port

Gå til innholdet
Vokter

I regnskogen i Peru står en flunkende ny vaktpost klar. Den er foreløpig siste ledd i urfolksbevegelsens omfattende arbeid for å beskytte indianere som lever uten kontakt med storsamfunnet.

– Her pleier de å sitte, forteller Zacarías Flores Zorilla og peker på en tømmerstokk som ligger på stranda.

Når vi beveger oss bort til stedet ser vi spor etter nakne føtter i sanda. Vi er på en strand i elva Alto Madre de Dios, rett utenfor Manu Nasjonalpark, nærmere bestemt i regionen Madre de Dios i den sørlige delen av Perus regnskog.

Stranda vi står på ble plutselig gjenstand for verdens oppmerksomhet tidlig i 2012. Da gikk noen bilder og videoer som viste en liten gruppe nakne menn og kvinner som satt på nettopp denne stranda, verden rundt. Bildene ble lansert som en verdensnyhet. I Norge ble de slått stort opp i noen av landets største nettaviser: "Her roper de på båtene, og dette er stien deres".

Zacarías fortsetter å fortelle. Med armen peker han mot skogen bak oss for å vise hvor indianerne går på vei til og fra stranda.

En kritisk situasjon

Indianerne på bildene tilhører trolig urfolket som kalles for mashco piro. Det er en stor folkegruppe som lever i frivillig isolasjon i regnskogen i Peru og Brasil. Folk som lever med ingen eller liten kontakt med storsamfunnet utvikler ikke det samme immunforsvaret som majoritetsbefolkningen har. Sykdommer som er vanlige og helbredelige for oss, kan ta livet av flertallet i en slik gruppe hvis noen av dem blir smittet. Dette har historien flere eksempler på.

Klær kan overføre smitte og føre til at hele folket utryddes

Jorge Payaba

Mashco piro-indianerne lever i et skogområde som måler mer enn 55 000 kvadratkilometer. Territoriet deres omfatter flere verneområder, i tillegg til noen hogstkonsesjoner lenger nordøst i Madre de Dios. Manu Nasjonalpark er en del av dette storområdet. Nasjonalparken er et beskyttet naturvernområde hvor all aktivitet er strengt regulert.

Stranda vi står på ligger derimot rett utenfor nasjonalparken, i et område med fri ferdsel. Videoene viste hvordan forbipasserende turister og andre tok bilder, og la igjen mat, drikke og klær på stranda. Indianerne svarte med å kaste stein og true med å skyte.

Beskytter urfolks rett til å bestemme selv

Utsikten fra den flunkende nye vaktposten er slående. Fra der vi står kan vi skue over elva og til den steinete stranda hvor mashco piroene stadig vekk dukker opp. Jorge Payaba har reist i flere dager for å komme hit.

– Klær kan overføre smitte og føre til at hele folket utryddes, forteller han engasjert når han skal forklare hvorfor det er så viktig å hindre folk i å legge igjen ting på stranda til indianerne.

–Trolig vil de en dag ønske å bosette seg fast, men det er ikke en beslutning vi kan ta for dem, fortsetter han.

Å være på posten helt aleine er trist, så det er bra at vi fra nå blir to

Zacarías Flores Zorilla

Jorge er fra shipibo-folket. Blant shipiboene i Madre de Dios er det lite igjen av den opprinnelige kulturen etter mange år med diskriminering og tvangsassimilasjon. Som valgt leder og ansvarlig for beskyttelse av urfolk som lever i frivillig isolasjon i FENAMAD, jobber Jorge nå for at urfolk som fortsatt lever uten kontakt ikke skal lide samme triste skjebne som hans eget folk.

Han har tilbrakt store deler av det siste året i Alto Madre de Dios, først for å få oversikt over den kritiske situasjonen og å drive informasjonsarbeid i urfolkslandsbyene og blant øvrig lokalbefolkning. Deretter for å bygge en vaktpost.

– Denne posten bygges for å få til en effektiv beskyttelse av våre isolerte brødre. Landsbyen Diamante har bidratt med land og vi bygger posten i koordinasjon med den regionale regjeringen og med Manu Nasjonalpark. Pengene vi trengte for å bygge posten har vi fått i form av en krisedonasjon fra Regnskogfondet, forteller han.

Yiner jobber sammen

Zacarías, som er ansatt som vokter på posten, er veldig glad for å ha fått besøk igjen.

– Å være her aleine er trist, så det er bra at vi fra nå blir to. Nå skal vi utveksle erfaringer, sier Zacarías og smiler til Raúl Vargas, som har kommet sammen med Jorge.

Raul jobber og bor til daglig i landsbyen Monte Salvado lenger nordøst i Madre de Dios, i elva Piedras. Der driver FENAMAD en annen vaktpost. I likhet med Zacarías så tilhører han folket yine. Planen er at Raúl skal bli på vaktposten og jobbe sammen med Zacarías i en måned.

– Det at de tilhører samme folk, gjør prosessen lettere. De åtte som jobber i Monte Salvado er allerede godt opplært. De vet hvordan de skal bruke GPS, ta bilder og filme. På sikt skal vokterne på vaktposten der bytte på å være her sammen med Zacarías slik at de hele tida er tre personer på posten. Jeg tror at de lett vil få tillit til hverandre og kunne jobbe bra sammen, forteller Jorge.

Selv om det meste er klart, er det fortsatt litt arbeid som gjenstår. Dørene som Manu Nasjonalpark har bidratt med må settes inn, vanntanken må installeres og badet bygges.

– Når vi er ferdige med byggingen, kan vi komme ordentlig i gang med opplæring og det virkelige beskyttelsesarbeidet. Vi skal holde oppsyn med de båtene som kjører forbi, sier Zacarías.

Regionale myndigheter involverer seg

Hector Sueyo Yumbuyo er med på turen som representant for den regionale regjeringen. Han tilhører harakmbut-folket og er utdannet sosiolog. Nå jobber han som assisterende sjef for innbyggerdeltakelse og urfolkslandsbyer i den regionale regjeringen. Han synes det er veldig bra at FENAMAD har bygget den nye vaktposten.

– Den regionale regjeringen har bidratt med madrasser og tepper til posten, men det er et minimalt bidrag. Det viktigste bidraget fra oss er lovverket vi har laget. Den første regionale loven kom i 2010 og slo fast at det er i regionens interesse å beskytte urfolk som lever i frivillig isolasjon. Den loven bidrar til å øke bevisstheten i folket både regionalt og nasjonalt. Den andre loven kom i fjor og definerer dette området som et område med begrenset ferdsel. Det betyr at ingen båter har lov til å stanse ved elvebredden på den siden hvor mashco piroene oppholder seg, og at det heller ikke er lov til å legge igjen ting til dem, forklarer han.

Denne loven er et nødvendig verktøy for vokterne fra FENAMAD og Manu Nasjonalpark når de overvåker båtene som kjører opp og ned elva, og driver med informasjonsarbeid.

– Loven om begrenset ferdsel gjaldt i utgangspunktet for en periode på fire måneder, fordi vi antok at indianerne ville returnere til skogen etter at sesongen for å plukke skilpaddeegg på strendene var over. Det viste seg å være feil. Vi har derfor vært nødt til å utvide perioden til midten av 2013 med en ny lov, fortsetter Hector.

Respekterer ikke lovverket

Loven til tross, Zacarías forteller at båter med turister og med tømmerhoggere fortsatt byr på utfordringer.

– Når jeg prøver å stoppe tømmerhoggere og turister som vil ta bilder av eller legge igjen ting til urfolkene på stranda, så sier de «hvem er du?» og «hvilken rett har du til å stoppe oss?».

Folk i båter utsetter både seg selv og mashco piroene for stor fare hvis de stopper opp og legger igjen noe på stranda

Jorge Payaba

Hector forteller at de prøver å få laget regionalt lovverk som skal formelt anerkjenne vokterne på vaktpostene slik at de kan få identifikasjonspapir som beviser at de jobber som urfolksvoktere.

– Arbeidet med lovverk er en del av en større prosess som fortsatt er i startfasen. Målet er å få laget en regional plan for beskyttelse av urfolk som lever i frivillig isolasjon, sier han engasjert.

Jorge kommer med noen råd til Zacarías og Raúl.

– Vi kan ikke nekte folk å ta bilder, men registrere dem og si at bildene de tar ikke kan publiseres. Vi kan heller ikke sjekke hva de har i båtene sine eller beslaglegge noe. Deres funksjon som voktere er å beskytte de isolerte indianerne. Til folk i båter kan dere si at de ikke kan stanse og at de utsetter både seg selv og mashco piroene for stor fare hvis de stopper opp og legger igjen noe på stranda.

Kontakt er farlig

Jorge overdriver ikke når han advarer mot å nærme seg indianerne. At det er farlig, har Zacarías smertelig fått erfare. I begynnelsen av november 2011 ble faren hans, Nicolas «Shaco» Flores, drept av den samme gruppa indianere som Zacarías nå jobber for å beskytte.

Vanligvis gir urfolk som lever uten kontakt tydelig beskjed om at de vil være i fred. Typiske tegn er knekte greiner over stien, imitasjon av dyrelyder, kasting av stein eller ufarlige varselskudd med pil og bue. Erfaring viser at folk som ikke respekterer disse signalene risikerer å bli skadet.

Fakta om Peru

  • Peru er det nest største regnskoglandet i Amazonas, sammen med Venezuela.
  • Oljeutvinning, tømmerhogst og veibygging er største trusselen.
  • Per 2009 er 80% av skogen åpnet for oljeutvinning.
  • Om lag 350.000 indianere, fordelt på 65 etniske grupper.
  • Flere indianergrupper lever uten kontakt med omverdenen i grenseområdene mellom Brasil, Peru, Ecuador og Bolivia
  • Omfattende protester i 2008 og 2009 mot Garcias undergraving av indianernes rettigheter.

En vanlig strategi blant misjonærer for å lure urfolk til å bli avhengige av et sted og kontakt med storsamfunnet, er å legge ut ting de kan ha nytte av, som store kniver og kjeler, i skogen der man antar at de ferdes.

Også noen indianere ønsker å kontakte urfolk som fortsatt lever dypt inne i skogene. Shaco var en av dem. Han var kjent i området fordi han hadde sporadisk kontakt med den lille gruppa av de vanligvis så folkeskye indianerne. Hagen hans lå lett tilgjengelig for dem, og ikke på samme side av elva som landsbyen hans Diamante. Når de dukket opp i hagen hans, ga han dem kniver. Han lette visstnok også etter dem når det var lenge siden sist de hadde dukket opp.

FENAMAD prøvde flere ganger å overbevise Shaco om at dette var risikabel atferd og at han burde kutte kontakten og flytte, senest få dager før han ble drept av en pil en morgen han kom til hagen sin for å høste rotfrukten yuca.

Nasjonale myndigheter uteblir

– At Shaco ble drept var utrolig trist og gjorde dette til en forferdelig tøff sak, sier Jorge.

Han er oppgitt over manglende engasjement fra nasjonale myndigheter, særlig urfolksdirektoratet Instituto Nacional de Desarrollo de Pueblos Andinos, Amazónicos y Afroperuanos (INDEPA).

– Siden lenge før Shaco ble drept hadde vi prøvd å få INDEPA engasjert i situasjonen her fordi de er den ansvarlige etaten. De gjør ingenting for å få på plass vaktposter. Vi får ikke en gang støtte i form av formell anerkjennelse av arbeidet vi gjør og av vokterne.

Han sier at han ser på INDEPA mest som pynt fra myndighetenes side.

– Nå det ikke skjer noe på nasjonalt nivå, så må hver region ta ansvar. Vi som representerer urfolk kan ikke bare bli sittende med hendene i fanget. Hvis INDEPA ønsker å samarbeide og å bidra, så er de velkommen, den avgjørelsen må de ta selv. Hvis ikke så fortsetter vi på egenhånd, avslutter han og går tilbake til byggearbeidet.